Mitt første møte med Lyderhorn

Mitt første møte med Lyderhorn

 

Det begynte med en vennetur over Vidden, en tur jeg er glad jeg tok men som jeg ikke skal gå igjen på en stund.......  (tror jeg)
Eller forresten, det begynte egentlig med en selverkjennelse en dag for et års tid siden, da alt var et slit, kroppen este ut og kondisen var på minus.
Det var da jeg skjønte at jeg er nødt til å bevege på meg hvis jeg skal klare å henge med i livet.
Jeg begynte å gå med Tjukkasgjengen på Sotra, bare korte, enkle turer på flatmark, men jeg gikk ihvertfall på tur.

Vi ble en liten gjeng på 3 som stadig gikk sammen, og etterhvert utvidet vi turene til både skog og mark og fjelltopper.
Favoritturen var lenge Kolltveitmarken, et nydelig sted med fred og ro, balsam for sjelen.






Men tilbake til Viddeturen og Lyderhorn...
Etter Viddeturen var det mye støle muskler både her og der, og jeg skjønte at det eneste som kunne hjelpe var å ta på skoene og komme seg ut.
Siden jeg bor her jeg bor, falt valget på Lyderhorn.

Lyderhorn (396 moh.) er et av de syv fjell rundt Bergen. Det ligger ved Liavatnet ca. 5 km nordvest for sentrum og er godt synlig fra skipsleden både nordover og sydover, og har vært et kjent seilingsmerke. Gammelnorsk form av navnet var Logðarhorn / Lofðarhorn / Lœfðarhorn.
Lyderhorn skal etter folketroen ha vært samlingsplass for hekser på Valborgsnatten, Sankthansnatten og i julehelgen.

Turen opp var, for å si det rett ut, bare jævlig!
Det var varmt, jeg var sliten og støl, jeg visste ikke hvor jeg skulle......
Og jeg ville snu flere ganger.

Men så er jeg jo sta også da, hvis jeg har bestemt meg for noe så skal det gjennomføres...
Så jeg slet meg opp, på en tid mange andre sikkert vil himle med øynene over....
Men dem om det :-)

Midt oppi løypen der ringte telefonen (det er alltid lurt å ha telefon med på tur), og etter en laaaang pust på toppen, og en fornøyd tanke eller to om egeninnsatsen fikk jeg selskap.
Og plutselig ble det kjekt å gå igjen.
Ikke kjeftet han for at jeg var treig og svett og klønete, og ikke himlet han med øynene over at jeg hadde brukt så lang tid.
Det kom heller noen oppmuntrende ord om at jeg hadde vært flink, og det er rart det der med ros og oppmuntring, det gjør noe med en  :-)